Katalogtekst - Galleri Dobloug, Oslo
Av Lau Albrektsen
3 nov. - 25 nov. 2001Roald Kyllingstad har siden sine første akvareller i begynnelsen av 1970-tallet fremstått som den mest særegne norske utøver av den såkalte fotorealismen. I det første ti-året uttrykte han seg gjennom akvarell. Hans motiver dreide seg på denne tiden nesten utelukkende om folketomme ferjekaier, fabrikkstrøk og jernbaneanlegg, ofte med en lastebil eller en enslig jernbanevogn som sentralt element i bildet. Blandingen av blyanttegning og akvarell i disse arbeidene skaper en klarhet i form , der både fjerne og nære elementer i bildet fremstår med den samme linære distinkthet. Dette gjør at vi opplever det som at kunstneren distanserer seg fra motivet på en måte beslektet med det tyske nysaklige bildet. På den annen side fremprovoserer lysbehandling og beskrivelse av atmosfære i de øde landskapene, sammen med titeler som "Juninatt" og "Nocturne", assosiasjoner mot det stemningsskapende. Dette kan invitere til tolkninger hos betrakteren om ensomhet og stillhet, noe som neppe var bevisste intensjoner fra kunstnerens side.
Fra 1980 gikk Kyllingstad over til pastell, åpenbart fordi akvarellens gjennomskinnelighet ikke lenger tilfredstilte kunstnerens utvikling mot større stofflig bearbeidelse av billedflaten. Samtidig skiftet emnekretsen; friluftsmotivene ble erstattet med innsyn i butikkvinduer, senere også butikkinteriører. De utstilte gjenstandene fremstilles enten i strukturerte komposisjoner skapt av utstillingsvinduenes hyllesystemer, eller de fremstår som et vell av mer eller mindre definerbare elementer, der lys og skygge tilslører deres indre sammenheng. I tillegg kommer refleksene fra speilglassvinduene inn som ytterligere en dimensjon i komposisjonene.
Allerede i 1972 hadde Kyllingstad malt et interiør-utsnitt fra en folketom buss i akvarellen "Natt", der speil-refleksene i vinduene får spille med i å sprenge og utvide rommet i det kompakte interiøret. I perioden før Kyllingstad gikk over til fotorealismen hadde han i siste halvdel av 1960-årene innledet sin karriere i et modernistisk abstrakt formspråk med røtter bakover til analytisk kubisme, der billedflaten komponeres av myriader av former som bretter seg bortover og innover i et udefinert rom, og gir på mange måter en opplevelse beslektet med Matta's billedverden. Sett mot denne bakgrunn gir akvarellen "Natt" en anelse om at den samme problemstilling søkes overført til et fotorealistisk billedspråk, der poenget ikke er å redegjøre for eller gi stemningen fra et tomt bussinteriør, men bruke det som utgangspunkt for en intrikat beskrivelse av rom, der speilrefleksene deltar som fullverdige enheter i billedrommet.
I pastellene fra 1980-årene videreførtes dette konseptet i butikkvindubildene. En utstilling av varer i et butikkvindu har sin utforming ut fra ønsket om å fremheve gjenstandene og gjøre dem tiltrekkende. Når butikkvinduene fotograferes ut fra helt andre kriterier, der man ønsker å ha med alle de "svakheter" fotografi-teknisk sett som tilføres av spot-lys, vindusreflekser etc., vil det fotografiske resultatet bli et rom fylt av mer eller mindre identifiserbare gjenstander. Med fotografiene som utgangspunkt og med de stofflige muligheter pastellteknikken gir, kan kunstneren beskrive nitid det fotografiet viser. Her vil mørke og diffuse partier, gjenstander og lysreflekser bli gjengitt med likeverdig nøyaktighet. Mange gjenstander vil fremstå som uidentifiserbare former. På den annen side vil lysreflekser opptre som likeverdige enheter i bildet der de, om lyset er sterkt nok, vil oppløse gjenstandene og overta deres plass i bildet. Totalt sett blir resultatet et rom som i sitt vesen er sterkt beslektet med kunstnerens abstrakte bilder fra 1960-tallet. Forskjellen er bare at utgangspunktet er "virkligheten", mens det valgte "motivet" er et fotografi kunstneren er tiltrukket av å overføre til pastell, og som han gjengir nitid, mest mulig uten tanke for hva det han beskriver forestiller. Fra 1990-årene av kommer bylandskapene fra 1970-tallets akvareller tilbake i pastellform. Karakteristisk er forenklingen av fabrikkbygningene og naturpartiene til en dominans av rene flater, der detaljer i bygninger og natur utelates, og enhetene arter seg som geometriske klosser, kuber og søyler i billedrommet. En nysaklig fjernhet preger bildene, og gir betrakteren forståelsen av at motivene kun er utgangspunktet for å følge kunsteren inn i hans egne rom og sfærer. De rene flatene behandles med en stofflighet som fratar bygningene deres identitet, og oversetter dem til en ny objekt-rolle. Typisk er det at i mørke partier vil det som skildres ofte være umulig å identifisere.
I denne verden spiller lyset en stor rolle, og en del av motivene skildres i tåke eller om natten. Effektene fra kunstige lyskilder fungerer ikke bare til å belyse bygninger og landskap, men er selv sentrale elementer i bildene, og omformer ofte bygninger og skip ved kaien til det nesten ugjenkjennelige.
Den andre hovegruppen i Kyllingstads ikonografi, butikkvinduene, suppleres fra og med 1990-årene med butikkinteriører, der virvaret av hyller, reoler, varer, spot-belysning og rominndelinger utnyttes til å omskape interiørene til rom, der vi i de mest ekstreme tilfellene bare skimter brokker av gjenstander og inventar, og trer inn i en verden i tradisjonen fra kubismen. De til dels grelle farve- og lysforhold som fremkommer på fotografiene utnyttes ukorrigert, og tvinger betrakteren ytterligere til å oppleve bildene fritt fra naturalistiske referanser til motivet. I årene 1996-97 drives dette ennå lenger ved at bildene sammensettes av flere deler av ulike fotografier, der de enkelte delene gjerne settes på høykant i forhold til hverandre. Referansene til kubist-vokabularet blir ennå mer markant. Et av disse bildene heter symptomatisk nok "Nature morte. Hyllest til Georges Braque".
Roald Kyllingstad tilhører en generasjon som startet sin løpebane i siste halvdel av 1960-årene, da det abstrakte maleri var enerådende som kunstretning i Norge, samtidig som de første opprørstendenser fra den unge garde til fordel for figurative billeformer var under utvikling. Den da blodferske fotorealismen fortonet seg åpenbart som et løfterikt verktøy til å vinkle på en annerledes, og for kunsteren mer meningsfull måte, de formelle problemstillinger som lå i de abstrakte bildene Kyllingstad på denne tiden malte. For hans prosjekt har aldri handlet om en naturalistisk problemstilling. Både hans bruk av fotorealismen som ide og hans personlige, virtuose og kompromissløse tekniske dominas av teknikkene tegning, akvarell og pastell har hele tiden vært midler til å skape og utforskeen billedverden som i sin ytterste konsekvens er like fjernt fra virkligheten som en abstrakt uttryksform. Det er betegnende at det vi kan kalle motivkretsen i Kyllingstads kunst er begrenset til en håndfull grupper. Dette fordi ikke bare mulighetene i teknikken, men også billedgrunnlaget blir gjenstand for kontinuerlig utforskning av det subtile kosmos som er Kyllingstads eget, og som går som en rød tråd gjennom hele hans produksjon.