Optiske bedrag, blikkets behag

Av Trond Borgen, Stavanger Aftenblad, 30.03.2004

Pastellarbeider som sprenger betrakterens enkle ståsted og som fører oss hinsides realismen.

Førsteinntrykket er fortsatt hyperrealistisk: Går du inn i Roald Kyllingstads utstilling av pastellbilder i Galleri Dobloug, mister du nesten pusten i møtet med nitid utførte detaljer og frapperende effekter - her er bruken av pastellstiften så høyt oppdrevet at det er uten sidestykke i norsk kunst i dag. Bildene må være ekstreme tålmodighetsprøver for kunsteren, men ikke for betrakteren. For resultatet er rent umiddelbart øyets behag, som stimuleres ad infinitum. Likevel reduseres disse bildene aldri til uforpliktende effektbruk, overfladisk dekorasjon. Kyllingstad bruker dem nemlig til å grave langt dypere i den kunsteriske skapingsprosessen; og om du tar bryet med å finstille sanseapparat og analyseevne, vil disse pastellbildene gi et annet, og utvidet, utbytte enn det som møter deg umiddelbart.

Kyllingstad tar fortsatt som utgangspunkt sine kveldsvandringer foran opplyste butikkvinduer og sine gløtt inn i tomme kontorer etter arbeidstid. Og hans tilnærming til det han ser der, kan fremdeles karakteriseres som fetisjistisk der han bruker pastellteknikken til å tilegne seg de utstilte varene. Utgangspunktet er fotografier; men det som har blitt stadig tydligere i hans produksjon, er hvordan han har forlatt kameraets enøyde, kyklopiske blikk: Bildenes hyperrealisme er bare tilsynelatende; her kan du oppdage ekstremt subtile forskyvninger og forvrengninger som viser at utsiktspunktene er flere og at motivet er satt sammen i en slags collageteknikk.

Det er sentralperspektivet Kyllingstad her sprenger, linjeperspektivet som bare har ett utgangspunkt, ett konkret ståsted. Slik drøfter han i sin kunstrealisme - eller naturalismebegrepet; og han viser at for ham er kunst ikke bare et spørsmål om gjengivelse, men om omskapning, om en sammentrekning og redistribusjon av innsankede observasjoner, oppsamlet kunnskap og håndverksmessig kompetanse. Om disse bildene ser fotorealistiske ut, er det bare tilsynelatende: Forvandlingen av det enkle gir oss bilder med mange plan, flere meninger; og perspektivet blir plutselig usikkert og mangetydig.

Dette er et sentralt tema i boken til den britiske kunstneren David Hockney, "Den hemmelige kunnskap", som nylig er kommet i norsk utgave: Han viser hvordan renessansekunstnerene samtidig med at de tok i bruk sentralperspektivet på 1400-tallet, også begynte å bruke optiske hjelpemidler - linser og speil - som slo hull på dette ettpunktperspektivet. Selv om Hockney nok går for langt i sin entusiasme og ser bruken av denne optikken nærmest over alt, har han i noen tilfeller godt belegg for sine påstander. Han viser for eksempel hvordan den nederlandske maleren Dieric Bouts i sitt "Nattverden" (1468) både bruker sentralperspektivet, i rommet, og linseprojeksjoner, i måten ansiktene er malt: De er framstillt rett på (vinkelrett på panelet) og kan følgelig ikke ha vært sett fra ett enkelt punkt foran motivet. Sett fra mange ulike synspunkter i forhold til interiøret blir de dermed elementer i en collage som sprenger rommets enhet i forhold til betrakteren.

Det er dette også Kyllingstad gjør i sine bilder - han bruker kameraets linse som optisk hjelpemiddel til å sprenge rommets enhet. Og han gir oss et spor å gå etter i utstillingens hovedverk, "Reflektor", som også må være hovedverket i hele hans produksjon til nå: På butikkvinduets glass kan vi lese "Interoptik" og "Stavanger Optikk". Dette sporet hjelper oss til å fatte noe av det ekstremt kompliserte og subtile forholdet mellom billedelementer som Kyllingstad setter i spill i dette bildet. Hans bruk av kameraets linse blir en videreføring av visse optiske virkemidler som enkelte renessansekunstnere åpenbart kjente til, og som ble videreført i barokkens sans for dramatiske og overdådige effekter. Kyllingstads billedverden er på ett plan nettopp barokk; på ett annet langt mer dempet. Den rommer dessuten samtidskunst av fremste merke, fordi den både trekker et perspektiv gjennom 600 års kunsthistorie, og dermed viser sine røtter, og dessuten makter å stille viktige spørsmål om kunstens vesen og midler: Derfor blir disse bildene en svært avansert form for metakunst - ikke navlebeskuende, men en visuell og analytisk drøfting av kunstens muligheter og virkemidler - dens eksistensbetingelser, hvis den fortsatt skal være aktuell og relevant for oss i dag. Et optisk bedrag, og likevel virkelig.